Det er en stillhet i bildene til kunstneren. Uvergelig griper man seg selv i å hviske når man betrakter verkene.

Kåre hadde en sterk dragning mot stillhet og ro, men ikke landskapene i seg selv. Har var mest opptatt av å formidle lyset som ble reflektert fra det han betraktet. Han så etter skjønnheten, storheten, atmosfæren. Lette etter eventyrene som gjemmer seg i naturen, men malte lyset.

Tveter hentet inspirasjon i naturens mangfoldighet, men landskapets detaljer var for ham kun en fremfører av lyset han var så opptatt av.

Kåre benyttet aldri fotografi som utgangspunkt for hans verker. Han besøkte naturen på steder og tider da han fant lyset som best, og laget mentale skisser som senere ble bearbeidet. Man finner derfor ikke gjenkjennbare landskaper i hans samling. – Det er det indre landskap jeg maler, har han uttrykt til Jahn Otto Johansen, som skrev boken Vandringer med Kåre Tveter.

Jan Otto Johansen spurte ham om han hadde behov for kunstig lys mens han malte.

– Nei, aldri. Selv på vinterstid benyttes kun dagslys. Når jeg maler er det med så stor intensitet, nerveanspennelse og konsentrasjon, at dersom jeg skulle drevet på med det som et normalt dagsverk, ville jeg ikke holdt det ut.

Mental hvile og avspenning fant han i rutinemessige og trivielle oppgaver som å spenne opp lerreter og preparere. Kåre Tveters fasinasjon for landskap, skog og natur kom tidlig i barndommen.

Det er noe med hjemlandstonen fra skogen i min barndomsbygd i Sør Odalen sa han. Skogen gjemte eventyr og mysterier.